Juleevangeliet Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av stedfor å la seg innskrive, hver til sin by. Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget. Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med et stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som nativitylovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.» Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehemfor å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.

I dette lille barnet møter vi tilværelsens  sterkeste makt - Guds overveldende kjærlighet. 

Op, ti dagen nu frembryter Som den hele verden fryder ! Op,

ti nådens gylne år Frem med lys og glede går, Det de gamle

før så såre Ventet på med lengsels tåre ! Halleluja, halleluja !

Derfor, Sion, op å sjunge Og velsingne denne Konge ! Byd du

ham ditt hjerte til, Alt med dig han dele vil ! Du er brud, å

hvad for ære! La ditt liv ham ofret være ! Halleluja,  halleluja ! 

Det var en gang en gjetergutt som lå under den varme dundynen sin. Da så han for sitt indre øye - uten å vite om han drømte eller var våken - hvordan det lille barnet lå i den harde krybben sin på en håndfull strå og frøs, fordi det ingen dyne hadde. Han så tydelig både barnet som lå på det fattige leie, og seg selv, som lå under dynen. "Dette er for galt", tenkte han. "Her ligger jeg godt og varmt, mens det lille barnet må fryse i stallen."

Og i et hopp var gjetergutten ute av sengen og rullet dynen sin sammen. Han tok den under armen for å bære den til det sted hvor han hadde sett barnet.

Men da han gikk med dynen under armen, barfotet over snømarkene, sto med en gang en lysende engel foran ham. Og engelen sa ; "Vær uten sorg og bekymring, du gode menneske. Det lille barnet fryser for alle menneskers skyld, også for din. Men du skal en gang sitte ved barnets side i himmelen, og når klokkene ringer juledagen inn, da kan du riste dynen utover jorden, så dunene danser og virvler nedover mot marken."

Og når det snør på juledagen, da vet vi at gjetergutten rister dundynen, så de lette, hvite dunene danser og virvler og hyller alt inn i uskyldens farge. Og busker og trær og skog og mark sover rolig under det lune teppet som en gang ble gitt til det himmelske barn, og som derfor kommer alle skapninger til gode.

Legenden om Julelyse
Vanen med å plassere lys i vinduene i desember stammer antagelig opprinnelig fra før-kristen tid, som en del av vinter-solfesten. Denne legenden viser hvordan den kristne kirke forandret skikken til å representere lyst og freden i Kristus.

Det var en gang for lenge siden, en gammel skomaker og kona hans som bodde i Østerrike. Selv om de var veldig fattige delte de alltid det lille de hadde med andre. Hver aften satte de et lite lys i vinduet i den lille stua si, som et tegn på gjestfrihet for alle veifarende som måtte trenge ly for natten.

Gjennom årene ble den lille landsbyen deres plaget av krig og hungersnød. Men som om en ukjent kraft vernet dem, led skomakeren og kona hans mindre enn de andre i landsbyen.

Så en julekveld samlet landsbyboerene seg for å diskutere de vanskelige forholdene de levde under. "Det er noe spesielt med skomakeren og kona hans", sa en. "De slipper alltid unna ulykkene våre. Hva er det de gjør annerledes enn oss andre ? "La oss sette lys i vinduene våre. Kanskje det er det som verner dem fra alt det vonde", sa en annen.

Den natten var den tent lys i vinduet i alle hjem, og så - før solen sto opp, kom en budbringer med store nyheter til landsbyen ; Det var fred ! Da takket landsbyboerene Gud for å ha gitt dem fred, og sverget at de alltid skulle sette lys i vinduet på julaften.

Og denne nydelige skikken spredte seg ut over verden. Og hver julaften lyses verden opp av millioner av lys med sitt budskap om kjærlighet, glede og fred.