Det var en gang en gjetergutt som lå under den varme dundynen sin. Da så han for sitt indre øye - uten å vite om han drømte eller var våken - hvordan det lille barnet lå i den harde krybben sin på en håndfull strå og frøs, fordi det ingen dyne hadde. Han så tydelig både barnet som lå på det fattige leie, og seg selv, som lå under dynen. "Dette er for galt", tenkte han. "Her ligger jeg godt og varmt, mens det lille barnet må fryse i stallen."
Og i et hopp var gjetergutten ute av sengen og rullet dynen sin sammen. Han tok den under armen for å bære den til det sted hvor han hadde sett barnet.
Men da han gikk med dynen under armen, barfotet over snømarkene, sto med en gang en lysende engel foran ham. Og engelen sa ; "Vær uten sorg og bekymring, du gode menneske. Det lille barnet fryser for alle menneskers skyld, også for din. Men du skal en gang sitte ved barnets side i himmelen, og når klokkene ringer juledagen inn, da kan du riste dynen utover jorden, så dunene danser og virvler nedover mot marken."
Og når det snør på juledagen, da vet vi at gjetergutten rister dundynen, så de lette, hvite dunene danser og virvler og hyller alt inn i uskyldens farge. Og busker og trær og skog og mark sover rolig under det lune teppet som en gang ble gitt til det himmelske barn, og som derfor kommer alle skapninger til gode.
